Beskrivelse
Jeg er på hytta ved Hardangerfjorden og står ute på den halvfrosne, nakne plenen og ser den nye Hardangerbrua som dronningen hadde tyvåpning på i juni. Brua henger over fjorden og lyser som et langstrakt juletre. Det er kveld og midt i desember. Gradestokken ute viser to minus og den klare, passe kjølige lufta kjennes frisk å puste i. Denne kvelden er jeg alene på hytta og nyter ensomheten. Alt er bokstavelig stille. Jeg er døv.
Min navlesnor til lyden, som består av to cochleaimplantat ligger igjen på stuebordet. Jeg skal fortelle mer om dem etter hvert.
I 1972 skrev jeg i dagbokarkene mine at jeg som voksen skulle fortelle verden hvordan det var å vokse opp som tunghørt. Jeg var ti år og hadde alt opparbeidet meg betydelig erfaring med at mine omgivelser ikke visste hvordan de skulle ivareta et hørselshemmet barn.
Jeg har lest gjennom dagboknotater, har holdt kurs for hundrevis av hørselshemmede voksne, og har bak meg et langt yrkesliv som psykomotorisk fysioterapeut. Utfordringene står i kø for de som er annerledes i samfunnet i dag som for de på syttitallet. Det finnes kunnskap og tilgjengelig materiale om det å være hørselshemmet. Likevel er det mange som sliter med å få aksept og nødvendig tilrettelegging for å kunne fungere som deltaker i kommunikasjon med andre.
Det sitter langt inne å gi ut egen historie. Jeg risikerer at mennesker kan føle seg misforstått. Jeg har bestemt meg for å beskrive filteret jeg så verden gjennom som hørselshemmet barn, og hvordan det utviklet seg i møter med mennesker jeg hadde rundt meg, og situasjoner jeg måtte takle. Alle mennesker har et behov for trygghet, ha kontakt med andre, høre til og føle seg verdsatt. Likeledes et behov for å bety noe og bli respektert, få oppmerksomhet og bruke sine evner. Behov for å forstå, vite og finne ut av problemene som opptar oss. Som hørselshemmet barn fikk jeg bare med bruddstykker av det som ble sagt, og var avhengig av at omgivelsene var tydelige, klargjørende og at menneskene var inkluderende i sin omgangsform. Min historie viser hvordan det gikk til når store deler av oppveksten ble brukt til å tilkjempe seg disse behovene, og hvordan støtte fra enkeltstående personer underveis i oppveksten gjorde at jeg klarte krisene.
I godstolen ved peisen på hytta har jeg fri utsikt mot fjorden og de snøkledde fjelltoppene. I dette vestlandske landskapet har jeg vunnet mine kamper med meg selv. I møte med natur, vær og ensomhet. De skiftende årstidene med endring i temperatur, farger, planter og gjøremål. Noen ekstreme og andre mer skånsomme. Jeg møtte angsten for ikke å oppfatte hva som ble sagt, ansikt til ansikt. Sloss med kulden, mørket, stupbratte fossefall og ensomhet. Prosjektet var å gå i møte med frykten og sorgen, og finne måter å ufarliggjøre det hele på.
J. Brito –
Veldig bra bok med en sterk og inspirerende historie!
Patrick Kermit –
Professor i funksjonshemming og samfunn NTU
Tidskr Nor Legeforen nr.23-24,2015:135
«Forfatteren får frem hvordan hun har måttet mobilisere alle sine ressurser for å nå målene hun har satt seg. Man blir ydmyk når man leser om antrengelsene og de innsiktfulle teknikkene hun har tatt i bruk». «Vi trenger flere slike bøker på norsk, og jeg anbefaler denne for alle som ønsker å få innblikk i hva hørselshemming kan innebære».
Nils Kvamsdal –
Avisa Hordaland 18.04.2015
«Det som imponerer mest med «Vågestykket», ved sida av at boka er uvanleg velskriven, har eit rasjonelt og godt språk og ei flytande og god framstilling, er forteljinga om korleis eit menneske som vel å ta styringa over sitt eige liv og ikkje let andre få avgjere kva du kan klare eller ikkje til slutt kan nå måla sine. Uansett kor urimeleg desse måla kan synast for alle andre». «Å dele ut merkelappen «Årets viktigaste bok» midtvegs i april, er ein risikosport. Men det vert neppe gjeve ut mange viktigare bøker i 2015 enn Herheim si Sjølvbiografiske «Vågestykket. Veien mot fellesskapet».
Katharine Cecilia Williams –
Psykologspesialist
Blogg: Høre meg selv tenke.
«Inger Anita har begått det vågestykket å fortelle sin historie. Jeg håper den når ut til alle som kan ha nytte av den. Men jeg ser for meg at nettopp den som kan ha nytte av den også opplever den litt «skummel». Som psykolog som har jobbet med hørsel i en årrekke, har jeg jo sett hvor smertefulle noen bekymringer kan være. Tanken på kanskje å skulle miste enda mer hørsel kan fortone seg katastrofal. Inger Anita pakker det ikke inn – hørselen hennes blir dårligere. Mye dårligere. Og det får alvorlige konsekvenser. Uten å avsløre for mye, vil jeg likevel skynde meg å si at historien er optimistisk. For – dersom du synes tanken på å lese om en prosess inn i (nær) døvhet er uutholdelig, så trenger kanskje nettopp du å lese boken?» «Som fagperson trengte jeg på min side å lese om hvordan hverdagen kan fortone seg når de som skal hjelpe svikter».
Leser på Facebook 18.05.2015 –
«Jeg har lest boken og bærer den med meg i mitt indre. Den rører ved mange strenger. Først og fremst følte jeg på den daglige smerten, ensomheten og kampen det lille barnet hadde. Men jeg ble også full av beundring for det motet hun utviste – Og ikke minst hennes kreative løsninger i håp om et bedre liv i fellesskapet. Boken er også skrevet slik at vi som er hørselshemmet, kan kjenne oss igjen i mye og hjelpe oss å sette ord på egne erfaringer. Det gir selvsagt ikke bedre hørsel, men å være i bås med flere er bedre enn å stå alene med ensomhetsfølelsen. Denne boken er veldig god! Fra meg får den terningkast 6!»